Hvordan får jeg hjelp for hypokondri - sykdomsangst?

Innsendt spørsmål

­Plagene mine startet med et anfall våren 2009. Jeg hadde arbeidet en 11 timers dag, drukket en del kaffe og spist lite. Fikk da jeg kom hjem en følelse av uvelhet, svimmelhet, rask puls, tørr munn og konsentrasjonsvansker. Jeg skjønte ikke hva dette var for noe, og jeg ble veldig redd. Det hele ga seg etter et par timer, og da følte jeg meg totalt utmattet.

I ettertid vedvarte svimmelheten noe, men mitt største problem var at jeg ble overfokusert på hjerterytme. Mange kvelder slet jeg med rask, regelmessig puls før innsovning. Et par måneder senere opplevde jeg også ekstrasystoli for første gang, da etter nok en stressende dag på jobb. Det varte nesten hele ettermiddagen, hvor hjertet hoppet over et slag en gang i minuttet eller så. Jeg fikk ikke roet meg ned før jeg snakket med tanten min som var sykepleier og også plaget av dette.

Siden begynte jeg å oppleve uregelmessig puls under gange, særlig ved å gå alene eller gå gjennom ubehagelige strøk av byen. Det toppet seg da jeg gikk alene i byen med et stort kontantbeløp på meg, og passerte noen skumle folk. Fikk en meget rask puls ispedd massevis av ekstraslag (hvert 3-4 slag). Det roet seg når jeg kom meg på jobb.

På bakgrunn av dette oppsøkte jeg kardiolog og utførte Holter-test. Den viste som kjent noen SVES. Ble siden henvist av fastlege til sykkeltest og ultralyd. Alt fullstendig normalt. Ble funnet 1 SVES (med RBBB abberans), husker legen nølte litt før han sa at det var en SVES.

Jeg begynte å gå til psykolog, som hadde relativt liten effekt, men iherdig sammenbiting av tennene og trening gjorde at ekstraslagene under aktivitet etterhvert ble borte.

Våren 2010 fikk jeg imidlertid en (atypisk) lungebetennelse og fikk meget dårlig kondisjon. Ekstraslagene kom tilbake i ekstrem form under aktivitet. På vei inn på legevakten fikk jeg et voldsomt anfall med ekstremt rask og uregelmessig puls. En (beklager uttrykket) idiot av en sykepleier nektet meg imidlertid å ta EKG under anfallet, men legen tok en rekke blodprøver (troponin, mv) for å berolige meg om at jeg ikke hadde myokarditt. Det hadde jeg da visstnok ikke. Ble en kort periode bedre, og forsøkte å trene meg opp. Det hele ble igjen forverret rundt påske, med voldsomme panikkplager og voldsomt rask puls og masse ekstrasystoler bare av å gå utendørs. Da hadde jeg også en vanskelig familiesituasjon med et truende samlivsbrudd. Siste gang det skjedde fikk jeg en enormt rask, men regelmessig puls (langt over 200). Da begynte jeg å ta betablokker (10 mg pranolol) og alle plager under aktivitet ga seg umiddelbart. Dagen etter greide jeg fint å løpe. Dette satte også en stopper for panikkanfallene og den generelle raske pulsen.

Resten av historien kjenner dere. Jeg var enda en gang hos kardiolog januar 2011, han tok ultralyd, og resultatene var kjempebra (imidlertid hadde EF steget fra 57 til 80% fra da jeg ble testet høsten 2009, og det gjorde meg lettere betenkt).

Jeg begynte å trene mer målrettet (styrke og løping) og har egentlig ingen plager med dette, foruten at pulsmåleren iblant "hopper" over slag, men dette merker jeg ingenting til, så det er sannsynligvis grunn til å anta at måleren tar feil, at jeg holder feil, beveger hendene, etc. I tillegg merker jeg at når jeg har belastet hardt, faller pulsen relativt raskt ned mot 100-120 fra 180 (har et fall i pulsen på ca 35 slag/min og det er jo bra) men den stopper på 100 og går derfra meget sakte nedover, det kan ta nesten en time før pulsen igjen er normalisert.

Mine øvrige plager har jeg forsåvidt beskrevet tidligere på det fysiske plan, med periodevis rask puls når jeg reiser meg, ekstraslag før innsovning, rask puls etter måltider, etc. Dette er nå en side av saken, noe helt annet er mitt stadige hjertefokus som jeg ikke greier å begripe hvordan jeg skal bli kvitt. Og jeg greier stadig å grue meg for den minste ting, for eksempel å gå opp en lang trapp. Dette er immobiliserende. Jeg frykter på en måte å få symptomer fordi jeg er redd for å bli redd for dem (hvis det virket noenlunde logisk). I tillegg sitter jeg jo med så store kunnskaper innen elektrofysiologi at det grenser mot det idiotiske. Og sentralt i hele nevrosen står ventrikulære ekstraslag (som aldri engang er funnet på noe EKG) og konsekvensen av dem. Hva hindrer et ventrikulært ekstraslag i å utvikle seg til en farlig rytme?

Så er det helsevesenet generelt. Hvem er det jeg skal snakke med? Psykolog hjelper meg lite, jeg greier på en måte ikke å akseptere det han sier. Fastlegen min tør jeg ikke dra til, fordi jeg har vært der så mye tidligere. Privat legesenter er et dårlig alternativ, det er dyrt og det er lite en lege kan bidra med på 15 minutter foruten å si at jeg bør fortsette hos psykolog (som hjelper lite). Spørsmål til dere blir jo mest brannslukking, selv om jeg i dette spørsmålet prøver å skape et slags helhetlig bilde og ikke bare forklaring på enkeltsymptomer. Fikk beskjed i dag om at psykomotorisk fysioterapi neppe ville hjelpe meg, problemene var for komplisert. Kardiologer avviser meg blankt, alle pussig nok med samme begrunnelsen "jeg har ikke noe å tilby deg". Fastlegen min vil ikke henvise meg til dr. Wilhelmsen på Hypokonderklinikken.

Når det er sagt, jeg er ikke generell hypokonder. Jeg hadde for en måneds tid tilbake ganske sterk smerte i en testikkel, og gikk etter mye om og men til lege med det (vondt, men var ikke bekymret, regnet med at for trange boxere var årsaken). Ble henvist til ultralyd, som jeg fikk tatt i går. Fant ingenting galt, foruten en ørliten forkalkning som legen antok kunne skyldes et arr etter at jeg slo meg ganske betydelig på trening for 7 år siden (da tok jeg også ultralyd).

Men, dette bekymrer meg ikke. Det er altså bare hjertet jeg av en merkelig grunn er redd for, og angsten knyttet til frykt for hjertesymptomer.

Plagene mine for 1-2 år siden har vært dypt traumatiserende. Det føltes jo helt forferdelig og jeg er livredd for å få de tilbake. Sentralt oppi dette ligger angsten for myokarditt og ulmer. Den minste kløe i halsen hindrer meg fra å trene, og selv om jeg er lite forkjølet generelt sett, innser jeg at jeg ikke kan ta et EKG etter hver eneste forkjølelse. Det er vel myokarditt jeg primært er redd for, fordi jeg vet ganske godt at jeg neppe har koronarsykdom, jeg har ikke klaffefeil og jeg har ikke noen øvrige hjertemuskelskader eller LQTS, WPW, etc.

Det som også ulmer i underbevisstheten er: Hva i all verden kan ha feilet meg for 1-2 år siden? Jeg innser at angst kan skape rask puls og ekstraslag, men jeg kan ikke begripe at dette her kan ha vært "bare" angst. Tankene går alle mulige steder, som stresskardiomyopati, atrieflimmer, egentlig alle andre steder enn de riktige. Også tenker jeg at "har det skjedd før, så kan det skje igjen".

Jeg kvier meg fortsatt for å være alene, jeg kvier meg litt for å være sosial iblant, jeg føler at det ligger en demper over livet mitt. Jeg kvier meg hver kveld for å legge meg fordi jeg ofte får disse ekle ekstraslagene, kan iblant kjenne 2-3 stk i minuttet fram til jeg får slappet av. Iblant får jeg også korte perioder med serier av ekstraslag. Har sendt mail til fastlegen og spurt om ny Holter. Blankt avvist.

Jeg ønsker ikke å dra med meg problemene videre. Dette oppsto jo da livssituasjonen min ble endret (flyttet og fikk samboer) og psykologen min har vært innpå om dette kan ha bidratt, i et forhold som ikke alltid har fungert optimalt (mye pga meg selv og plagene mine). Samboeren min forstår meg ikke helt, hun skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare kan stole på legen(e). Foreldrene mine begynner å bli fortvilet og oppgitt. Det er tydeligvis ingen i helsevesenet som kan hjelpe meg. Forsøkte Atarax en liten periode, fram til jeg fant ut at det kunne forlenge QT-tiden og det ga voldsom angst, så vitsen var liksom litt borte. Forstår at også øvrige tilsvarende stoffer har denne egenskapen.

Det eneste jeg vet, er at kardiofobi må være den verste helseangsten, fordi hjertet så til de grader er påvirket av det autonome nervesystem som da forsterker plagene. Jeg kan ikke tro at det er like ille å være redd for leveren sin.

Hva i all verden skal jeg gjøre for å komme ut av dette? Er det i det hele tatt noen som kan hjelpe meg?

I et desperat forsøk på bedring har jeg nesten vurdert å begynne å studere medisin og prøve å bli kardiolog selv. Men det er muligens feil innfallsvinkel for å løse problemet. Leger kan vel også ha angst, regner jeg med.

Doktor Pål Branæs

Svar fra legen (Pål Branæs)

Sist endret 16. juni 2011, klokken 21:45

Bør jeg lese mye medisin om jeg har helseangst?


For å begynne med det siste først; jeg har studert medisin med personer som har helseangst...Det så tøft ut på én måte, men besynderlig befriende på en annen måte fordi de kunne melde seg som prøvekaniner til så mye og fikk testet kroppsfunksjoner ut til fingerspissene. Men etter studiet var de tilbake på scratch igjen uansett. Effekten var altså bare lindrende der og da, hvilket du vet er kjennetegnet ved helseangst. Forklaringer virker forbigående lindrende, eller "brannslukkende" som du illustrerer det.


Får ikke hjelp hos fastlegen


Dernest ønsker jeg å stille et stort spørsmålstegn til hvorfor fastlegen din ikke vil henvise deg til Hypokonderklinikken? Det vanskeligste for legen er som regel å komme dithen at pasienten blir med på idéen om at dette faktisk kan dreie seg om helseangst. Det må jo være en gavepakke for en lege å slippe å måtte bryte denne barrieren ved at du som pasient leverer dette forslaget på et fat? Jeg må jo stille forbehold om at det kan være detaljer her jeg ikke kjenner til, men i utgangspunktet høres dette merkelig ut. Jeg har nettopp besvart et annet spørsmål idag hvor jeg anbefalte å diskutere saken med Pasientombudet og jeg lurer på om jeg ikke skal be deg drøfte saken uforpliktende med dem du også. Du har detaljene og vet om dette kan være aktuelt (øverst til høyre på nettsiden deres har de en rullegardinmeny hvor du finner ombudet i ditt område).


Hvem hjelper oss med hypokondrien?


Når det gjelder hvem du skal gå til kan det veldig gjerne være fastlegen din. Dere må bare endre strategi. Formålet med besøket skal ikke være å gå ut av kontoret med en henvisning i hånda, men med en lettelse og vedlikeholdelse av et fokus på det som virkelig fungerer bra. Du trenger å bli hørt. Du trenger en kanal å lufte deg til. Det virker som du alltid resonnerer korrekt fordi du er fornuftig og fordi du dessuten er faglig sterk i kardiologi. Det du trenger å snakke om er hvor ille helseangstsymptomene er og hvordan du har det når dette pågår. Dere må snakke om hva det er som kan ha utløst de denne gangen. Har noen i nær omkrets blitt syke? Har det stått om sykdom i media? Har du vært generelt sliten og derfor blitt mer mottakelig for negativitet? Det er viktig at legen din lytter på symptomene dine og viser forståelse for at disse symptomene er ubehagelige og virkelige. Symptomene er virkelige selv om du misforstår årsaken til de. Det aller beste ville vært å finne ut av om det skjedde noe i livet ditt omkring våren 2009. Sykdomsangst har som regel en utløsende årsak. Denne årsaken må finnes og fordøyes på nytt. Ditt underbevisste må læres til å innse at den hendelsen ikke angår deg. Samtidig som dere leter etter den utløsende årsaken må dere diskutere løsninger for hvordan du skal takle anfallene når de kommer. Du/dere må oppsøke utløsende årsaker. Gjerne i små doser, men i økende frekvens. For hver gang du ser at intet farlig skjer vil symptomene bli  mildere og komme sjeldnere. Stimuli kan deretter økes.


Hvem er hypokondrikeren? Hva er hypokondri?


Du vet allerede at det ikke er noe galt med hjertet ditt (utredninger har bekreftet dette). Samtidig skal det bare én nøling til fra én lege, eller ett dårlig svar til så er du tilbake på bølgen. Du trenger derfor også å minne deg selv om de undersøkelsene som er gjort. Du er faktisk frisk og du er i veldig god form. Et hjelpemiddel for deg kan være å se på hvert tilbakefall som en ny treningsmulighet. Se utfordringen i å mestre symptomene. Du vet jo at det går bra. Det har gått bra hver eneste gang.


Du er ikke alene i landet med dette problemet. Helseangst rammer opptil 1.3% av mennesker i den vestlige verden og absolutt flesteparten er ærlig lidende og ikke kunstig lidende for oppmerksomhetens skyld. Sannheten er at oppmerksomheten man får i slike sammenhenger er overveiende negative. Derfor sier det seg selv at dem med helseangst ikke søker trøst. De får som regel en avvisende kald skulder. Visse personlighetstrekk og oppvekstmønstre kan disponere for hypokondri. Det samme kan overgrep som barn, og sykdomsangst hos foreldrene (arv av fokus). Større livshendelser som alvorlig sykdom, dødsfall eller plutselig stort ansvar kan utløse tilstanden. Du nevner at du mener å ikke være generelt hypokondrisk siden ikke symptomer fra hvilket som helst hjørne av kroppen utløser angst hos deg, men sannheten er at en hypokondriker gjerne fokuserer kun på ett eller to organer i kroppen. Hjerte og kreft er vinnerne.


Kroppen kan utvise en rekke symptomer som ikke lar seg forklare. De fleste lar skuta seile fordi de vet dette har gått over før. En hypokonder derimot har mistet denne egenskapen for øyeblikket og klarer ikke å skille mellom annet enn alternativene "fryktelig galt" og "garantert frisk". Disse ulmende, uforklarlige symptomene som oppstår, som en lampe som varierer i glødeintensitet, kan ikke forklares med rett eller galt og er vanskelig for hypokondrikeren å la seile forbi. Skuta må inn til sjekk. Forsøk å ikke gjøre de minst sannsynlige eventene til de mest sannsynlige. Lær deg å tenke mer hva symptomene sannsynligvis kan være og forsøk stadig mer å tone ned tanken om hva symptomene i verste fall kan være. Ikke gjør unntaket til hovedregel sier psykiaterne om dette. Du må lære å leve i en verden hvor sykdom er en mulighet. For å få til dette må du endre det fokuset du har idag og det klarer du raskere om du søker hjelp (se mer om dette nederst).


Angst og/eller depresjon kan bli uttalte tilleggsdiagnoser som etter hvert må behandles. Enten ved samtale- og eksponeringsterapi eller medikamentelt (også). Medisiner (benzodiasepiner bør som regel unngås i disse sammenhenger; bedre er SSRI/RIMA/Busperion) og terapi ("eksponering, restrukturering, psykoedukasjon, avspenning, fysisk trening") kan holde symptomene lenge nok dempet eller borte, samtidig som du lever like aktivt som før, til at du innser sammenhengene. Terapien og medisinene er ikke hjertemedisin så det er jo ikke derfor du har hatt det bedre mhp symptomene. Dette er faktorer dere omhandler på Hypokonderklinikken. På klinikken kan de ohgså utelukke andre diagnoser med tilsvarende symptomer (differensialdiagnoser).


Det sørgelige ved hypokondri er at vedkommende er frisk, men lever livet som om man allikevel har den alvorlige lidelsen de frykter. I ditt tilfelle ville det for eksempel ikke gjort noen forskjell om du faktisk hadde en hjertelidelse. Mange hypokondrikere tror hardnakket på at symptomene ikke kan være "innbilte" (unnskyld uttrykket, men dette er jo ofte inntrykket en hypokondriker får av behandlerne) og mener at de bare ikke har funnet personen med den rette kunnskapen enda, eller at vitenskapen ahr funnet metoder for å påvise lidelsen. Det er selvsagt svært vanskelig for en lege å argumentere mot slike oppfatninger. For en uforstående kan det virke som om vedkommende ikke blir frisk før han finner en lege som klarer å bevise at han er syk, om du forstår? Symptomene til en hypokondriker er reélle. De er ikke innbilte. Det er viktig at legen viser forståelse for dette, men legen behøver ikke å dele pasientens slutninger av symptomene. Det første målet er derfor å samles om en felles strategi siden agendaen i utgangspunktet er forskjellig hos dere. Innledningsvis vil nok de fleste leger helle bensin over en hypokondri da det jo kan tenkes at det faktisk skjuler seg en alvorlig sykdom bak symptomene, men når dette vel er utredet på pasient og lege dele samme agenda. Herfra starter arbeidet.


Hypokonderklinikken


Jeg klarer ikke å legge bak meg at du har fått avvist henvisning til hypokonderklinikken. Det styrende henvisningskriteriet er betydelige plager som ikke responderer på behandlingsopplegget. Deretter skal det avgjøres hastegraden av når du bør komme til vurderingssamtale. Hastegraden avhenger av hvorledes dette innvirker på hverdagen din. Dette må fremgå tydelig av henvisningen. For ditt vedkommende virker livsutfoldelsen din å være mer enn lite begrenset og du bør ha såkalt rett til prioritert helsehjelp, dvs at du skal vurderes innen en viss frist. Maksimumsfristen i dette tilfellet er 30 uker (dessverre). Raskere for de under 23 år. Fristen blir selvsagt kortet ned dersom det foreligger alvorlige depresjonssymptomer (MADRS>35) eller tilsvarende. 

Gjennomsnittlig utrednings- og behandlingstid for hypokondri hos en spesialist er 5-20 konsuktasjoner (en konsultasjon er omkring tre kvarter).


Les gjerne: Dette er dine rettigheter som pasient

Lurer du på noe mer?

Send inn spørsmål til legen

Ved å bruke nettstedet aksepterer du bruk av cookies.
Les mer her.

Spør legen nå fra kr 250.-
Det er helt anonymt

Fotolia 28258128 xs

Send inn spørsmål til legen

Send inn spørsmål til legen

Ved å bruke nettstedet aksepterer du bruk av cookies.
Les mer her.

Spør legen nå fra kr 250.-
Det er helt anonymt

Fotolia 28258128 xs

Send inn spørsmål til legen

Finn ditt spørsmål

Har du sendt inn spørsmål og vil lese svaret legen har gitt deg?

Gå til "Du kan lese svaret ditt her" og tast inn referansenummeret du fikk ved innsending.

Vår legetjeneste er ikke en erstatning for faktisk legebesøk, og tjenesten fraskriver seg alt ansvar vedrørende råd om helse og sykdommer. For en sikker vurdering av din tilstand må du ta kontakt med din kontaktperson i den offentlige helsetjenesten.

Org.nr.: 989411500

Webdesign og publiseringsløsning av prod Luminus Webkommunikasjon